Dette er siste kveld i Antsirabe. I morra bærer det ut til kysten. Hav, strand, fint hotell og Baobabtrær!

Men før avreise så vil jeg gjerne vise dere fine lesere litt av Antsirabe, og noe av det jeg har gjort. For jeg har virkelig kost meg her!

Dette er en liten gjeng fra døveskolen jeg besøkte. Disse er ganske nye på skolen, og holder på å lære tegnspråk. De fleste er rundt 5-7 år, men frøken beige-skjørt er kanskje 12 år. Tenk hun har ikke lært noe språk før nå!

Misteren bak til venstre har oppdaget ringen i nesen min. Noe som ble tegnet for navnet mitt. Ca akkurat slik han gjør det der.

Her er jentene jeg har vist dere litt tidligere. Fine jenteklassen hvor jeg har tilbrakt mest tid. Jeg har brukt noen dager på å lære dem å knytte Friendship-bracelets. Rebekka, som sitter nærmest, er den eneste som kan litt engelsk, så jeg har naturligvis fått mest kontakt med henne. Hun er vilt kjapp på å lære ting, både språk og håndarbeid. Jeg lærte henne «Det lille lys jeg har», på norsk. Og hun husket det en uke etter. Jeg husker ikke de gassiske tallene etter 3 uker.

Når bofelle-Kristin skal på besøk hit i påska, selger de nok Friendship-bracelets på hvert gatehjørne. Takket være meg. Hipp, hipp!

Og jeg  har vært med noen folk i diakoniarbeidet på hjemmebesøk til unge folk som trenger hjelp til å komme ut i arbeid. Jeg følger flittig med, men skjønner ikke et kvekk av hva som blir sagt. Men jeg fikk komme hjem til noen gassere, da. Hipp.

Dette er en av de million pousse-pousse-kjørerne i denne byen. Det kryr av dem, og de ringer i klokkene sine og maser igjen og igjen om ikke vi vil sitte på. Her kjører  mr. 1992 meg hjem til det norke tunet for en krone og femti øre.

En liten bildeserie av byen hvor ….

… hovedgata heter Rue Stavanger og nordmenn er helgener.

…. det bor 183 000 menn og kvinner, unge og gamle, tykke og smale (mest smale), lave og lave.

… og hvor solnedgangene virkelig er helt priceless!

Nok om Antsirabe. For Morondava here I come!

PS. Takk Marte for at du gjør oppholdet her så fint! (Hun tar jeg forresten med meg på ferie…) Og takk for at du lar meg farge øyevippene dine i kveld.

Jeg har hushjelp. Eller Marte har hushjelp, som jeg nyter godene av.

Hun lager middag til oss. Hver dag. Vasker klær, vasker hus, tar oppvasken og lager peanøttsmør. Verdens beste peanøttsmør. Og morbærsyltetøy. Med sånne morbær det står om i Bibelen. Heelt sant. Hun er verdens fineste hushjelp.

I dag rer hun opp seng til Peder som kommer på besøk. Ja, for vi skal jo til kysten på mandag! Og lager hun pannekaker til meg, og bare meg. Fordi Marte er på misjonærmøte.

Så for å gjøre kultursjokket litt lettere når jeg kommer tilbake til Norge, kreves det nok litt innsats fra Marie og Kristin. På forhånd takk!

Her bor jeg forresten. Hos Marte.

Her bodde jeg første uka. Alene i 1. etasje.

Nå skal jeg ut og kjøpe duker. Kanskje en juleduk med kirker og snø, som de er så flinke på her? Eller en med markblomster? Ja, for her er det et hav av norske motiver å velge mellom.

Her er syerskene fra sist jeg var innom duk-butikken.

I dag følte jeg meg veldig sett. Fint? Litt, kanskje…

Jeg kom inn på tunet til fattigskolen, og så ungene jeg har vært i time med opptil flere ganger uten noe særlig oppstuss. Men i dag bestemte kidza seg for å lage et evig leven. «VAASAAA!!», ropte de. Altså «UTLEENDIIING!!».

De kom styrtende mot meg, hele ungeflokken. De presset seg på meg, veltet meg nesten overende, og jeg måtte rygge inn til husveggen.

Da kom de klatrende fra alle kanter i tillegg. Og da jeg tok frem kameraet ble det om mulig enda mer kaos. Skriking og hoisting, knuffing og dytting.

Takk for en deilig opplevelse, fine gasser-kidz.

… kalkun. Noe av det ekleste fuglekreket jeg har sett.

… tomflasker og annet fjas.

… ender.

… Peder. (Han hadde jeg forresten med meg…)

… damer som handler.

… søte andunger.

… middels fine blomster.

… madrasser.

Maria etterspurte høydemeter på hvor jeg bor, og da kom jeg på at jeg har glemt å gi dere en oversikt over hvor jeg er i verden. Bare så dere slipper å google ting.

Jeg bor i Antsirabe, sør for hovedstaden Antananarivo, 1500 meter over havet. Har bare hatt en dag med hode-vondt. Noe jeg diagnostiserte som høydesyke. Men det ble med den dagen.

Det er varmt her, og jeg koser meg.

Det bor forresten 21 281 844 mennesker her, i følge Wikipedia. Skulle du lest dette på gassisk hadde det hørt slik ut: Efatra ambiny efapolo sy valozato sy arivo sy valoalina sy roahetsy sy iray amby roapolo tapitrisa. Cirka.

En slik en med to hjul, kalt pousse-pousse, har de mange av her i Antsirabe. Marte og jeg tok en slik sammen her en dag.
Dette bildet er tatt av en kjent fransk Madagaskar-fotograf, Pierrot. For han er visst dette landet svart-hvitt.

Jeg har det forresten fint. Har faktisk et liv her nede, så har ikke hatt så mye tid til å blogge.

Jeg har flyttet fra den store, store leiligheten, og inn til Marte. Glede! Og siden torsdag har jeg hatt besøk av Peder. Glede! Vi har planlagt ferie til vestkysten. Glede!

Historie om pousse-pousse:

Jeg og Peder var på vei hjem fra handletur, og rett bak oss mistet pousse-pousse-løperen pousse-poussen sin mens han løp. Stangen stod rett opp i været. I frykt for at det var folk i den, og pousse-pousse-løperen ikke klarte å løfte den opp selv, løp Peder til unnsetning og fikk den opp. Men i pousse-poussen var det bare jernstenger. Flaks!

Her vokser julestjerner på trær. Eller julestjerner er trær her nede.

De kan bli hele 5 meter høye, har jeg hørt. Men de er nå på avblomstring, for her er de ved full blomst på vinteren. Altså når vi i Norge har sommer.

Jeg koser meg i denne skogen av julestjerner.

Jeg dag følte jeg meg dum. Kanskje så dum som man vanligvis føler seg når man ikke skjønner noe som helst. Jeg gikk alene til fattigskolen, uten å ha avtalt noe. Slang meg på en klasse med de skjønneste småttiser i verden, og ble med dem i undervisningen.
Underviseren ville hele tiden forklare meg hva som foregikk, men jeg som hverken snakker gassisk eller fransk, skjønte ikke bæret. Og da hun ville ha meg opp på tavla, måtte jeg tydelig vise med å peke på øynene mine, barna og på der hvor jeg satt, at jeg bare ville sitte og se på.

Men nå skal jeg på språk-kurs. Et mini ett.

Veloma!

Hanna har vært i bryllup i helgen. Til sønnen til hushjelpen til Marte og Stine (dansk misjonær). At det var litt av et ståhei, kan jeg nok driste meg til å si. Masse glitter og falske blomster. Og synth! I 3 timer.Og jeg var lei etter 1.

Det var synth før brudeparet ankom kirken. Noe som var en stund etter angitt tid. Synth under vielsen, både til allsang og solosang.
Og synth under bildetakingen. Som virkelig tok sin tid. Her er brudeparet med brudens familie.Siden synthen her i landet er dyrere enn lokale instrumenter, og attpåtil er vestlig, ansees det som et flottere instrument som lager flottere musikk. Og da er det ikke bare rare lyder på tangentene som tas i bruk, men wao-wao-pinnen og trommebeats blir flittig brukt. På BeyoonHipster-siden på face, kan dere få sett filmen hvor jeg akkurat fikk med meg modulasjonen og tempoøkningen på en herlig sang fremført for brudeparet.

Men ståket tok ikke slutt i kirken! Her kjører vi i tog gjennom byen og tuter. Alle er med med kangaer, biler og buss. På lang rekke.

Her er sjåføren min, som tilsynelatende syntes det var en stor glede å kunne tute så mye han ville.

Dette er brudebilen vi alle kjørte etter.

Festen fant sted i brudgommens mor sin hage, bygget inn med hullete presenninger. Nevnte jeg at det begynte å regne? Nei? Det gjorde det. Og anlegg med sprengte høyttalere var på plass, høy lyd og skrålete toastmaster. Og kvelden endte i et stort karaoke-party. For de er visst veldig glad i karaoke her. Rent synger de ikke…

Men alt i alt var dette en opplevelse for livet. Veldig stas og veldig gøy! Tross bråk og regn.

Jeg har hatt min første dag i «feltet». Første stedet jeg har vært er fattigskolen, og gruppen jeg besøkte i går var jenter mellom 14 og 20 år. De kommer dit fordi foreldrene ikke lengre har råd til å betale for skolegang. De lærer her å sy, strikke, hekle og å lage mat, slik at de kan få litt ekstra inntekt til familien. Og her sys det palmer, lemurer, blomster, høner og «Koselig jule-duk med nisser». Og de hekler «Liten rund duk».
Ja, de følger norske oppskrifter fra 1994.

Jeg fikk gleden av å lære dem «Vår Gud er så stor» med bevegelser.

De er midt i «… og så mektig», hvis dere lurer.

Ei jente i klassen kunne litt engelsk. Min nye stalker. Jada… Hun satt pent ved siden av meg hele dagen og telte piercingene mine på gassisk, engelsk, norsk og fransk.
Men det er ikke bare en fryd å være i enda et land med folk uten filter. For da skal det meste påpekes, jf. overskrift. Og det stoppet ikke der. Frøkna ved siden av meg var nysgjerrig på hvor mye denne 177 cm høye jenta veier.
«I weigh 45 kilo. How much do you weigh? 100?»
Nei takke seg til… Men komplementene henger ikke så høyt på greinene de heller. Så kanskje hun i løpet av noen dager gjør opp for denne sviende kommentaren.
Her skal hun ta bilde av hvor stor jeg er. Hun rygget langt bakover, for hun måtte jo få med seg hele lengden. Selv om jeg her like gjerne kunne vært 2.10… eller 1.30.
Men jeg skjønner det jo. For de er selv så fryktelig små!

Og når kameraet først var fremme ville det ingen ende ta med bildetaking av meg og alle de fine jentene. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å bli sittende til de var fornøyde.

Da skoledagen var omme ble jeg fulgt til porten der jeg bor, og med forsikring om at jeg  måtte komme tilbake så fort jeg hadde mulighet.

Jeg …

… traff mr. Tahina, som har ansvar for det sosiale arbeidet jeg skal være med på.

… drakk kaffe hos Anders, min veileder.

… spiste middag med Marte. (fiskegrateng som hushjelpen lagde, som er bedre enn noen annen fiskegrateng jeg har smakt)

… satt i solen og ble litt for varm.

… så en Glee-episode. (sesong 3!!)

…  brukte opp en dorull. (les: afrika-mage)

… var på øvelse med koret Marte synger i. De sang en sang på norsk. Flinkiser.

Dette er forresten bassenget jeg kommer til å bo i de neste ukene.

Var der i går og tok meg en svømmetur. Helt alene i bassenget. Men når jeg lå på solsengen etterpå kom det en mann. Som også skulle svømme. Jeg måtte holde meg veldig for å ikke le da han gjorde sine forberedelser for å svømme sine 3 lengder. Det var hoisting og pusting på høyt plan. Så var det rett opp. Gøy hvordan folk utfolder seg på ulikt vis. Men dette var i går. Ikke i dag. Beklager.

Peder som møter meg på flyplassen.

Antananarivo by.

Rød jord og rød elv.

Dyrene i lemurparken. Fungerer kameleonen egentlig?

Slutt på bilde-editionen av forrige innlegg.

Dagens oppdatering:

Nå er jeg ankommet Antsirabe. Jeg var drit heldig som slapp å ta taxibus, og fikk skyss. Og i stad traff jeg Marte.
For de som ikke vet hvem Marte er, eller hva hun gjør her, skal jeg fortelle dere det. Hun er tidligere misjonærbarn herfra, er ferdig utdannet lærer,  og jobber som ettåring med de norske misjonærbarna. Hurra for at hun er her!

Værsågo, her er litt bilder fra bilturen. Tatt i fart. Ja, for de kjører faktisk litt fort her. Tross kuer, syklister, fotgjengere, løshunder, løshaner og uberegnelige lastebilsjåfører på veien.

Jeg har forresten en mistanke om at jeg har en drit stor leilighet jeg skal bo i. Over all forventning. Jeg synes ikke jeg fortjener det helt. Men det er gøy da.

PS. Det lukter litt Japan her i blant.

Salama!

Etter lang visumkø, med litt panikk siden jeg ikke hadde printet ut returbilletten, og en irritert flyplassdame, kom jeg meg omsider inn i landet. På lovlig vis. Peder møtte meg med en kjempe klem, til stor glede for meg som ikke hadde hatt kroppskontakt de siste 48 timene, annet enn litt tilfeldig stryk på armen fra mannen ved siden av meg på flyet. Det var jo litt vanskelig å unngå med de trange setene på Corsair-flyet.

Til nå i dette fotavtrykkformede-landet har jeg blant annet tatt taxi til lemurparken, hvor jeg så rød jord, rød elv og lemurer. Og littegranne av byen Antananarivo. Og spist indisk med Peder. Og sett enda litt mer rød jord.

I dag har jeg alene-formiddag mens Peder er på jobb. Og jeg har tatt ut en MEGA bunke med sedler! Jeg måtte gjemme noen i solbrilleetuiet mitt. Hver 10 000-seddel er verdt 30 kroner. Mye sedler ute og går, for å si det sånn.

Dette er altså ikke landet for Kris, som liker mynter.

Sorry, men nettet er så utrolig dårlig her på café «chillout», hvor jeg nå spiser lunsj/frokost, så får ikke lagt ut noen bilder. Dere for glede dere til bilde-editionen.

Nå tenker jeg meg til et hotell hvor jeg kan svømme og sole meg. Men da må jeg ta taxi. Alene.
Ønsk meg lykke til!

Jeg nærmer meg avgang fra Paris, og benytter de 15 gratis internett-minuttene til å skrive et mimi-innlegg, og til å høre på spotify. Fever Ray og The Knife er et must. Og jeg chatter med Vilde.

Sees på Madagaskar!