Dette er en artikkel jeg skrev for NMS U Magazin:

Det nærmer seg slutten på november måned, og det betyr at det er tid for basar i kirkene i Japan. Two down, one to go.

For flere av menighetene her er denne eventen nødvendig for å få økonomien til å gå rundt. Det koster å drive menighet, og jo færre medlemmer, desto mindre penger kommer inn i løpet av året. Det koster med strøm, vann, vedlikehold av bygg og å ha en prest.  I tillegg er basar en mulighet for menigheten å gjøre noe i fellesskap og styrke samholdet.

Basar er en staselig event, og krever innsats fra menigheten. Men basar her i Japan er ikke helt lik basarene i Norge med årer, loddbøker, fiskedam og lykkehjul. Her holder de seg til salget av kaker og brød, nyttig og unyttig nips, og mat. Japansk mat. De baker, samler, handler inn, steker og koker.

På lørdag var det duket for basar på Mukonoso. Eli og jeg fikk pakke inn kakene Dagny hadde bakt. Og det var ikke en mengde å skjems av. Jeg bøyer meg i støvet for bakemester Straume. Men her er det ikke bare kona som har talent. Mister Straume, John Olav, er til de grader fingernem. Han mekker og maler nisser og nissekoner, ostefjøler med dompapp og annet lystpetonte jule-effekter.

Neste basar på vårt basar-maraton var i Takarazuka. Her er det Mikaelsen-ekteparet som står i bresjen sammen med resten av menigheten. Her hadde Eli, Synnøve og jeg ansvar for stekingen av norske vafler. Men det er ikke vafler denne basaren er  kjent for. Nei, i tillegg til at de selger lopper, er den beryktet for sin gode Udon (tykke hvetenudler).

Siste økt i basar-maratonet skjer i Nishi-Nara kommende fredag, hvor Synnøve og familien Fjeld jobber. Forberedelsene er i gang, også hjemme hos meg. Gulrotkaka står i ovnen, og for min egen del kjenner jeg at magen igjen er klar for inntak av søtsaker på ekte norsk-japansk vis. Men jeg gleder meg også å møte enda et menighetsfellesskap som jobber sammen for å arrangere en slik festlighet.

Jeg liker å sykle. Og jeg liker sykkelen min veldig godt. Flaks.