Tre timer til jeg er i Oslo. Glede!

Madagaskar-måneden ligger nå bak meg. Vilt, og litt fint. Jeg er klar for Norge. Kanskje ikke så klar for kulden, men dog. Rart å forlate våren i sør til fordel for hellende høst i nord.

Siste dag ble tilbrakt i Tana på sightseing med Peder, markedshopping med litt større følge og kvelds på Isoraka, den norske misjonsstasjonen. Perfekt for trøtte og reiseklare Hanna.

Jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt litt bedre tid i denne hovedstaden. En skikkelig kul by med mye bakker, fine trapper, deilig utsikt, fine folk, og evig innpåslitne selgere. Selgerne er et minus. Blomstene og den deilige lukten er et pluss. Det er ikke søppel og baise-lukta. Men tannløse guider, syngende gatebarn, dansende damer, rare taxisjåfører og gassernes evne til å hause utlendinger er virkelig sjarmerende. For et sted!

Takk for Tana-boeren Dr. Petera, for masse bra henging, gode feriedager og sjokolademousse-forskning.

Takk for fineste Marte som har gitt meg husrom og varme, og takk til deg for masse latter og glede. Miiiik! *fnis*

Her er jeg. Med Tana i bakgrunnen og månedens antrekk. Det skal bli en sann glede å komme hjem til full garderobe. Og til Kristin og Marie, selvsagt. Jeg reiser forresten i joggesko. Litt kleint. Jeg måtte kaste conversa. De var litt for fullete, og litt for preget av det røde land. De var blitt ganske så røde, altså.

Kulden har allerede møtt meg her i Paris. Jeg stor ute i halvannen time i dag morges i 10 grader. Meldingsskrivingen gikk i sneglefart. Og jeg som kom direkte fra badetemp på over 30 grader. Sukk… Nei, Madagaskar er et fint sted å være.

Nå blir det bare en liten overgang å vende seg til høye mennesker. (Endelig kan jeg gjemme meg i folkemengden igjen. Frøken 177 ruver ikke så høyt her i Europa.)
Og til norske priser.
Og til å ikke prute.
Og til å ikke være redd for å spise salat.
Og til norsk velstand. Vi har det altfor godt, og vi vet det virkelig ikke.

Zebuen hilser dere forresten, og takker for at dere har lest bloggen til Hanna.

Sees i Norge, mine venner! Kom gjerne på besøk i Kirkeveien, så skal jeg lære dere noen gassiske ord.

Misotra tompoko!

Ps. Jeg har sett krokodiller. I krokodilleparken. Og jeg har spist krokodillekjøtt. I krokodilleparken. Og jeg har kjøpt krokodilleskinn. På marked. Pluss at jeg har holdt to slanger og en kameleon. Men de bildene har Peder. Kameleonen var desidert gøyest.

Disse har jeg vandret mellom under hele oppholdet. Fiiine. Som en blå skog, liksom.

PS. Dette er det 8 innlegget jeg skriver siden jeg kom til Paris i natt. Jeg skulle jo så gjerne vist dere alt, og skrevet ferdig om Madagaskar før jeg ankom Norge. Sjansene er veldig store for at dette skjer, siden det faktisk er 10 timer til flyet mitt går.

PS2. Det er en mus her på Orly flyplass.

Peder og jeg, studentene, var innom døveskolen. Tidenes hyggeligste rektor, tidenes fineste barn, tidenes besøk. Jeg ble så glad av å være der!

Vi fikk lov til å stikke innom undervisningen i alle klassene.

Guttene står på en rekke for å se på når de heiser ned det gassiske flagget når at skoledagen er over.

Og de fineste jentene, som også står på rekke. Bare ikke her.

Solnedgangen på stranda er helt magisk. Flaks at vi var på vestkysten og kunne se den hver kveld.

God drikke og godt selskap er virkelig ikke å forakte på slike kvelder. Dette var faktisk heeeelt fortryllende.

… katter i kurv. Eller kurv med katt. Evt. katt. Evt. kurv.

…falske blomster. Mye falske blomster. Og synth (refererer til bryllups-innlegget).

…og taxibrousse på tråd…

… i Morondava by.

Dette er utsikten fra rommet vårt i Morondava. Med badebasseng og det hele.

Mer baobab. Ja, for de synes jeg er skikkelig vittige.

Wikipedia sier at de kan bli fra fem til opptil tretti meter høye, og stammene kan bli hele syv meter eller enda mer i diameter. Det er jo litt sykt. tretti meter, liksom. Villaflaggstenger er 9-12 meter, hilsen byggebolig.com. Det er høyt det.
Det vokser frukter der langt oppe i toppen. Disse kan spises. I tillegg så går det an å hule ut et tre slik at det blir en hytte en kan henge i. Stas, hilsen hanna.com.

Her er gjengen på tur. Peder, Marte, jeg og familien Rønningen. Pappa Rønningen har vært veilederen min denne måneden. Just so you know.

Bobab-trærne kan forresten ikke brukes til noe, har jeg hørt. Ikke til å bygge med, ikke til å brenne eller til å lage figurer med. De har heller ikke årringer.

PS. les Peders versjon av Morondava-oppholdet på http://pedereliasoterhals.wordpress.com/2011/11/07/baobabtreets-hemmeligheter/.

Gassere som leker seg.

Gassere som vil kjøre motorsykkel.

Gasserdamer som bærer. Og beskytter fjeset med orange gush. Det gøyeste er at de bærer masse på hodet. Som mange andre i Afrika.

Hun her var kanskje den fineste. Penkjolen, bøttehatt og fisk på hodet. Hun var forresten ikke en del av beach-pakka. Bare bærepåhodet-pakka.

Og hvis dere lurer på hva vi nordmenn gjør, så drikker Hanna fresh, Marte bader med
Norunn, og Peder  koser seg i sola.

Jeg har kjørt Taxibrousse i 12 timer, Antsirabe – Morondava.

En Taxibrousse ser slik ut. Hvertfall vår:

I denne satt vi 14 stykker. Jeg, Peder og 12 stk til. M-m-mmm… Jeg satt med vinduet konstant oppe, tross bråkete vind og synkende temperatur utover natten, for å slippe å sitte i den stramme svettelukta som oppstod etter noen timer.

Men dette er faktisk den gøyeste bilturen jeg har hatt på lenge. Eller kanskje noen gang. Høy gassisk musikk fra nøkkelen ble vridd om, som gasserne gladelig sang med til, nydelig landskap, to punkteringer (hvor den ene nesten resulterte i utforkjøring og hjertebank fra Peders side) …

… karaoke på mini-skjerm, allsang til Westlife (da sier jeg allsang, for endelig kunne jeg og Peder synge med), tissing i en rundkjøring i mørket, og alt annet dette gøye landet har å tilby på biltur.

Vi hadde sett for oss endel timers ekstra venting og mye forsinkelser på denne turen, men den tok akkurat så lang tid de opplyste om, og kjørte ikke mer enn 45 minutter etter planlagt avreise. Jeg er meget imponert over kollektivtransporten her. Eller så er det bare jeg som har vært veldig velsignet. Je, je…

Turen var hvertfall ubeskrivelig fiiin. Jeg ville helst ikke lukke øynene et sekund i frykt for å gå glipp av noe.

Jeg klarte ikke å legge fra meg kameraet før minnekortet var fullt, jeg. Både jeg og Peder satt bare og knipset og beundret.

Og vips, klokken 02.00, var vi fremme i Morondava!

Mangel på nett i en uke resulterer i null blogging. Jeg lover å komme med noen oppsummeringsinnlegg fra uken min i Morondava.

Oslo here I come!

Dette er siste kveld i Antsirabe. I morra bærer det ut til kysten. Hav, strand, fint hotell og Baobabtrær!

Men før avreise så vil jeg gjerne vise dere fine lesere litt av Antsirabe, og noe av det jeg har gjort. For jeg har virkelig kost meg her!

Dette er en liten gjeng fra døveskolen jeg besøkte. Disse er ganske nye på skolen, og holder på å lære tegnspråk. De fleste er rundt 5-7 år, men frøken beige-skjørt er kanskje 12 år. Tenk hun har ikke lært noe språk før nå!

Misteren bak til venstre har oppdaget ringen i nesen min. Noe som ble tegnet for navnet mitt. Ca akkurat slik han gjør det der.

Her er jentene jeg har vist dere litt tidligere. Fine jenteklassen hvor jeg har tilbrakt mest tid. Jeg har brukt noen dager på å lære dem å knytte Friendship-bracelets. Rebekka, som sitter nærmest, er den eneste som kan litt engelsk, så jeg har naturligvis fått mest kontakt med henne. Hun er vilt kjapp på å lære ting, både språk og håndarbeid. Jeg lærte henne «Det lille lys jeg har», på norsk. Og hun husket det en uke etter. Jeg husker ikke de gassiske tallene etter 3 uker.

Når bofelle-Kristin skal på besøk hit i påska, selger de nok Friendship-bracelets på hvert gatehjørne. Takket være meg. Hipp, hipp!

Og jeg  har vært med noen folk i diakoniarbeidet på hjemmebesøk til unge folk som trenger hjelp til å komme ut i arbeid. Jeg følger flittig med, men skjønner ikke et kvekk av hva som blir sagt. Men jeg fikk komme hjem til noen gassere, da. Hipp.

Dette er en av de million pousse-pousse-kjørerne i denne byen. Det kryr av dem, og de ringer i klokkene sine og maser igjen og igjen om ikke vi vil sitte på. Her kjører  mr. 1992 meg hjem til det norke tunet for en krone og femti øre.

En liten bildeserie av byen hvor ….

… hovedgata heter Rue Stavanger og nordmenn er helgener.

…. det bor 183 000 menn og kvinner, unge og gamle, tykke og smale (mest smale), lave og lave.

… og hvor solnedgangene virkelig er helt priceless!

Nok om Antsirabe. For Morondava here I come!

PS. Takk Marte for at du gjør oppholdet her så fint! (Hun tar jeg forresten med meg på ferie…) Og takk for at du lar meg farge øyevippene dine i kveld.

Jeg har hushjelp. Eller Marte har hushjelp, som jeg nyter godene av.

Hun lager middag til oss. Hver dag. Vasker klær, vasker hus, tar oppvasken og lager peanøttsmør. Verdens beste peanøttsmør. Og morbærsyltetøy. Med sånne morbær det står om i Bibelen. Heelt sant. Hun er verdens fineste hushjelp.

I dag rer hun opp seng til Peder som kommer på besøk. Ja, for vi skal jo til kysten på mandag! Og lager hun pannekaker til meg, og bare meg. Fordi Marte er på misjonærmøte.

Så for å gjøre kultursjokket litt lettere når jeg kommer tilbake til Norge, kreves det nok litt innsats fra Marie og Kristin. På forhånd takk!

Her bor jeg forresten. Hos Marte.

Her bodde jeg første uka. Alene i 1. etasje.

Nå skal jeg ut og kjøpe duker. Kanskje en juleduk med kirker og snø, som de er så flinke på her? Eller en med markblomster? Ja, for her er det et hav av norske motiver å velge mellom.

Her er syerskene fra sist jeg var innom duk-butikken.

I dag følte jeg meg veldig sett. Fint? Litt, kanskje…

Jeg kom inn på tunet til fattigskolen, og så ungene jeg har vært i time med opptil flere ganger uten noe særlig oppstuss. Men i dag bestemte kidza seg for å lage et evig leven. «VAASAAA!!», ropte de. Altså «UTLEENDIIING!!».

De kom styrtende mot meg, hele ungeflokken. De presset seg på meg, veltet meg nesten overende, og jeg måtte rygge inn til husveggen.

Da kom de klatrende fra alle kanter i tillegg. Og da jeg tok frem kameraet ble det om mulig enda mer kaos. Skriking og hoisting, knuffing og dytting.

Takk for en deilig opplevelse, fine gasser-kidz.

… kalkun. Noe av det ekleste fuglekreket jeg har sett.

… tomflasker og annet fjas.

… ender.

… Peder. (Han hadde jeg forresten med meg…)

… damer som handler.

… søte andunger.

… middels fine blomster.

… madrasser.