Tre timer til jeg er i Oslo. Glede!

Madagaskar-måneden ligger nå bak meg. Vilt, og litt fint. Jeg er klar for Norge. Kanskje ikke så klar for kulden, men dog. Rart å forlate våren i sør til fordel for hellende høst i nord.

Siste dag ble tilbrakt i Tana på sightseing med Peder, markedshopping med litt større følge og kvelds på Isoraka, den norske misjonsstasjonen. Perfekt for trøtte og reiseklare Hanna.

Jeg kjenner jeg gjerne skulle hatt litt bedre tid i denne hovedstaden. En skikkelig kul by med mye bakker, fine trapper, deilig utsikt, fine folk, og evig innpåslitne selgere. Selgerne er et minus. Blomstene og den deilige lukten er et pluss. Det er ikke søppel og baise-lukta. Men tannløse guider, syngende gatebarn, dansende damer, rare taxisjåfører og gassernes evne til å hause utlendinger er virkelig sjarmerende. For et sted!

Takk for Tana-boeren Dr. Petera, for masse bra henging, gode feriedager og sjokolademousse-forskning.

Takk for fineste Marte som har gitt meg husrom og varme, og takk til deg for masse latter og glede. Miiiik! *fnis*

Her er jeg. Med Tana i bakgrunnen og månedens antrekk. Det skal bli en sann glede å komme hjem til full garderobe. Og til Kristin og Marie, selvsagt. Jeg reiser forresten i joggesko. Litt kleint. Jeg måtte kaste conversa. De var litt for fullete, og litt for preget av det røde land. De var blitt ganske så røde, altså.

Kulden har allerede møtt meg her i Paris. Jeg stor ute i halvannen time i dag morges i 10 grader. Meldingsskrivingen gikk i sneglefart. Og jeg som kom direkte fra badetemp på over 30 grader. Sukk… Nei, Madagaskar er et fint sted å være.

Nå blir det bare en liten overgang å vende seg til høye mennesker. (Endelig kan jeg gjemme meg i folkemengden igjen. Frøken 177 ruver ikke så høyt her i Europa.)
Og til norske priser.
Og til å ikke prute.
Og til å ikke være redd for å spise salat.
Og til norsk velstand. Vi har det altfor godt, og vi vet det virkelig ikke.

Zebuen hilser dere forresten, og takker for at dere har lest bloggen til Hanna.

Sees i Norge, mine venner! Kom gjerne på besøk i Kirkeveien, så skal jeg lære dere noen gassiske ord.

Misotra tompoko!

Ps. Jeg har sett krokodiller. I krokodilleparken. Og jeg har spist krokodillekjøtt. I krokodilleparken. Og jeg har kjøpt krokodilleskinn. På marked. Pluss at jeg har holdt to slanger og en kameleon. Men de bildene har Peder. Kameleonen var desidert gøyest.

Disse har jeg vandret mellom under hele oppholdet. Fiiine. Som en blå skog, liksom.

PS. Dette er det 8 innlegget jeg skriver siden jeg kom til Paris i natt. Jeg skulle jo så gjerne vist dere alt, og skrevet ferdig om Madagaskar før jeg ankom Norge. Sjansene er veldig store for at dette skjer, siden det faktisk er 10 timer til flyet mitt går.

PS2. Det er en mus her på Orly flyplass.

Peder og jeg, studentene, var innom døveskolen. Tidenes hyggeligste rektor, tidenes fineste barn, tidenes besøk. Jeg ble så glad av å være der!

Vi fikk lov til å stikke innom undervisningen i alle klassene.

Guttene står på en rekke for å se på når de heiser ned det gassiske flagget når at skoledagen er over.

Og de fineste jentene, som også står på rekke. Bare ikke her.

Solnedgangen på stranda er helt magisk. Flaks at vi var på vestkysten og kunne se den hver kveld.

God drikke og godt selskap er virkelig ikke å forakte på slike kvelder. Dette var faktisk heeeelt fortryllende.

… katter i kurv. Eller kurv med katt. Evt. katt. Evt. kurv.

…falske blomster. Mye falske blomster. Og synth (refererer til bryllups-innlegget).

…og taxibrousse på tråd…

… i Morondava by.

Dette er utsikten fra rommet vårt i Morondava. Med badebasseng og det hele.

Mer baobab. Ja, for de synes jeg er skikkelig vittige.

Wikipedia sier at de kan bli fra fem til opptil tretti meter høye, og stammene kan bli hele syv meter eller enda mer i diameter. Det er jo litt sykt. tretti meter, liksom. Villaflaggstenger er 9-12 meter, hilsen byggebolig.com. Det er høyt det.
Det vokser frukter der langt oppe i toppen. Disse kan spises. I tillegg så går det an å hule ut et tre slik at det blir en hytte en kan henge i. Stas, hilsen hanna.com.

Her er gjengen på tur. Peder, Marte, jeg og familien Rønningen. Pappa Rønningen har vært veilederen min denne måneden. Just so you know.

Bobab-trærne kan forresten ikke brukes til noe, har jeg hørt. Ikke til å bygge med, ikke til å brenne eller til å lage figurer med. De har heller ikke årringer.

PS. les Peders versjon av Morondava-oppholdet på http://pedereliasoterhals.wordpress.com/2011/11/07/baobabtreets-hemmeligheter/.

Gassere som leker seg.

Gassere som vil kjøre motorsykkel.

Gasserdamer som bærer. Og beskytter fjeset med orange gush. Det gøyeste er at de bærer masse på hodet. Som mange andre i Afrika.

Hun her var kanskje den fineste. Penkjolen, bøttehatt og fisk på hodet. Hun var forresten ikke en del av beach-pakka. Bare bærepåhodet-pakka.

Og hvis dere lurer på hva vi nordmenn gjør, så drikker Hanna fresh, Marte bader med
Norunn, og Peder  koser seg i sola.

Jeg har kjørt Taxibrousse i 12 timer, Antsirabe – Morondava.

En Taxibrousse ser slik ut. Hvertfall vår:

I denne satt vi 14 stykker. Jeg, Peder og 12 stk til. M-m-mmm… Jeg satt med vinduet konstant oppe, tross bråkete vind og synkende temperatur utover natten, for å slippe å sitte i den stramme svettelukta som oppstod etter noen timer.

Men dette er faktisk den gøyeste bilturen jeg har hatt på lenge. Eller kanskje noen gang. Høy gassisk musikk fra nøkkelen ble vridd om, som gasserne gladelig sang med til, nydelig landskap, to punkteringer (hvor den ene nesten resulterte i utforkjøring og hjertebank fra Peders side) …

… karaoke på mini-skjerm, allsang til Westlife (da sier jeg allsang, for endelig kunne jeg og Peder synge med), tissing i en rundkjøring i mørket, og alt annet dette gøye landet har å tilby på biltur.

Vi hadde sett for oss endel timers ekstra venting og mye forsinkelser på denne turen, men den tok akkurat så lang tid de opplyste om, og kjørte ikke mer enn 45 minutter etter planlagt avreise. Jeg er meget imponert over kollektivtransporten her. Eller så er det bare jeg som har vært veldig velsignet. Je, je…

Turen var hvertfall ubeskrivelig fiiin. Jeg ville helst ikke lukke øynene et sekund i frykt for å gå glipp av noe.

Jeg klarte ikke å legge fra meg kameraet før minnekortet var fullt, jeg. Både jeg og Peder satt bare og knipset og beundret.

Og vips, klokken 02.00, var vi fremme i Morondava!

Mangel på nett i en uke resulterer i null blogging. Jeg lover å komme med noen oppsummeringsinnlegg fra uken min i Morondava.

Oslo here I come!