Forrige uke hadde vi misjonærmøte på Hiruzen. Her er gjengen som jobber for NMS og Frikirken.

Japanske skoleelever på løpetur.

I går morges, 05.33, våknet jeg av en veldig alarm på mobilen. Samtidig gikk det opp for meg at sengen min ristet. Mobilen min gir meg nødsignal. Det er jordskjelv. Første reaksjon er: «Sjiiit. Det er jordskjelv! Dette må jeg huske følelsen av. Dette er jo litt spennende», og ble sittende og se på klærne gynge i skapet.

Heldigvis var ikke dette særlig stort. Det ble målt 6 på richters skala i Awaji, 20 km fra Kobe. Mellom 3 og 4 hos meg. Kraftig, men ikke ille. Dagen gikk ganske normalt for seg, med bare litt kluss i togsystemet.

Minner kommer tilbake fra jordskjelvet i Kobe i 1995. Hanna, 7 år, våkner 17. januar like før det store skjelvet slår til 05.46. Da også på Awaji. Da 7, 6 på richters skala, 6434 døde. Dog var jeg den morgenen langt fra sentrum, og opplevde ristingen i liten grad. 3 dager tok det likevel før jeg kom hjem til mor og far i Sanda på grunn av ødelagte toglinjer og veier. Jeg var i Kashihara hos Eli og resten av familien Tjelle i Kashihara og koste meg.

Litt rart er det at jeg er her 17 år etter, og igjen opplever jordskjelv i Kobe. Særlig også nå etter å akkurat ha vært i Tohoku og sett områder som ble ødelagt av jordskjelvet og tsunamien 11. mars 2011.

Les om mer om gårsdagens skjelv her:

http://www.japantoday.com/category/national/view/m6-quakes-hits-western-japan

I går var jeg oppe i Tokyo Sky Tree. Hele greia er 634 meter. Jeg var oppe i øverste dekk, altså 451 meter.

Det er helt crazy høyt. Og FOR en utsikt. En ser ut over en by hvor det bor nesten 40 millioner mennesker, altså verdens mest befolkede by.

Slik som dette så det ut i alle retninger, tett i tett med blokker og skyskrapere mye lengre enn øyet rekker.

På mandag reiser jeg til Sendai i Tohoku-området sammen med ekteparet Jørgensen, tidligere Japan-misjonærer. Vi skal ser på arbeidet som er blitt gjort, og som fortsatt gjøres i etterkant av  jorskjelvet og tsunamien som rammet området i mars 2011.

I tillegg skal vi ta Shinkansen opp. Og for meg er det første gang med dette superfete lyntoget! Og attpåtil tar jeg meg kanskje noen dager alene i Tokyo.

Jeg gleder meg til en ny uke.

I dag melder de tyfon. Eller nærmere bestemt om en halv time, melder den sin ankomst her i Amagasaki. Jeg tok meg en tur ut for å hamstre mat. Hvem vet? I worst case scenario må jeg holde meg inne opptil ett par timer.

Dette været betyr altså det at det som tidligere hang så fint oppe i trærne, nå snart ligger strødd overalt. Ja, sakuraen står for fall.

Det er sakuratid. Plommeblomstrings-tid. Blomstringstiden er kort, og regnet som har vært har gjort den enda kortere. Men jeg har fått nydt noe av det vakre synet. Det blomsterer over alt. Langs motorveiene, toget og elver. I parker, i byer og i hager. Det er så fint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Dette er tiden japanerne drar frem piknik-teppene og slår leir under trærne med god mat og drikke.

April betyr også starten på nytt skoleår. Skole- og barnehage-elever har hatt en liten ferie, før de nå begynner på nytt trinn. Her på bildet er vi tilbake i april 1993, da jeg begynte på siste trinn i barnehagen.

Synnøve og jeg tok en mini-ferie i Seoul. En kul by, fargerike keiserslott og billig shopping var noe av det vi opplevde.
Og for ikke å glemme sterk mat.

Det vi ikke forutså var at et land, kun en fergetur unna, kunne være så ulikt Japan. Folk, gater og mat. Flere ganger frustrerte jeg meg over telefonsnakk på toget, uryddige køer og over at servicen ikke var 100%. Og jeg innså at jeg er blitt frykelig godt vant med godt og effektivt system etter månedene her i Japan. For et land jeg bor i! Men Sør Korea. Kult sted. Mer liv og leven. Folk har følelsene litt mer på utsiden enn i Japan. Jeg har hørt av mens de i Japan griner med bøyd hode og hendene foran ansiktet, gråter de i Korea med ansiktet opp og helst med endel lyd. Ellers ser koreanere også annerledes ut enn japanere. Høyere, bredere, og en god del er nok mer beauty-operert.

Søndagen besøkte vi Yoido Full Gospel Church. En pentekostal menighet med en million medlemmer, og som har en kirke som rommer over 26 000 mennesker på en gang. Nest etter buddhismen er kristendommen den største religion i landet. Denne søndagen var en stor kontrast til gudstjenester her på Mukonoso med en gjennomsnitt på rundt 15 oppmøtte og salmesang til kassett. Det var kor på over 100 medlemmer, minst 4 fiolinister, 2 cellister, kontrabass, horn, obo og mye mer. Og tverrfløyte-solo. Mesteparten av gudstjenesten lå haka mi i fanget. Ja, av forbauselse.

Disse dagene i Seoul brukte Synnøve-chan og jeg på shopping, spising og sightseeing i ulike bydeler. Og vi tok selvfølgelig en tur opp til Seoul Tower og sveipet innom Gangnam. Ja, vi koste oss.