I høst var jeg så heldig å få være her i Japan med Eli, akkurat som da vi var små. Vi er begge født og oppvokst i Japan, og i 1.klasse delte vi rom på internatet på Den norske skolen. Vi tilbrakte også mye tid sammen på besøk hos hverandre, og var mye sammen på sommerstedet Nojiri.

Plutselig la ting seg til rette for at vi kunne dra sammen hit, og i høst fikk vi gjort masse gøy og koste oss halvt ihjel. Tenk å dele Japan-opplevelser med Eli igjen!

Vi fikk reist mye rundt i Kansai-området, som ca. innbefatter Osaka, Kobe, Kyoto og Nara, spiste japansk mat hver dag, oppdaget nye steder sammen. Min mor sendte meg noen barnebilder her en dag, så her er en smakebit av misjonærbarn-tilværelsen. More to come!

Selv om det er svært få japanere som faktisk snakker godt engelsk, er det svært populært å lære og å få mulighet til å snakke med utlendinger. Så en måte å få folk til kirken i Japan har vært å tilby engelskundervisning.Og hvis du kombinerer det med et tilbud for unge mødre med barn som enda ikke har begynt i barnehagen burde det være en oppskrift for sukess! Ja, for all del. En må ikke glemme at mat må være inkludert. Utenlandsk mat. Mikser du dette sammen til et opplegg en fredag formiddag får du Engelsk Cooking Class. Og noe vi gjør mye på Cooking Class er å mikse.

Annenhver fredag har Synnøve, Rut Terese og jeg denne engelsktalende-utenlandsmatlagingssamlingen for småbarnsmødre med deres unger i Nishi-Nara kirke. Vi lager spagetti, pai, rullekake, cupcakes, marmorkake og mye mer.

Her lager vi gulrotkake, og det ikke bare mødrene som er med på matlagingen.

Selv om det ikke tar helt av med engelsk, blir det masse god mat på oss. Og etter å ha kuttet, mikset og rørt, og maten står i ovnen, blir det tid for ungene til å leke superhelter eller diske opp med deilig plastikk-mat.

På fredagene kommer det mellom 3 og 8 mødre med sine unger. Dette er en veldig flott måte å tilbringe tid sammen på, og for dem til å bli bedre kjent med kirken. Mange av disse kommer også på andre aktiviteter i Nishi-Nara, som babysang og kids-english.

Jeg forøvrig synes det er veldig stas å få være med på å bidra på disse fredagene og tilbringe tid med så livlige, fine og morsomme unger og deres flotte mødre. Også lærer jeg meg flere japanske ord. Som regel navn på grønnsaker og andre inngredienser, og det kommer godt med!

«Ukens natur» har jeg gitt opp for lenge siden, så fra nå av skal jeg bare kalle innleggene «natur». Så blir det bilder fra hvilken som helst tid. Disse bildene er i fra oktober, da cosmosene blomstret i massevis. Jeg er klar over at disse har funnet sted på et tildligere «natur»-innlegg, men det er så godt å drømme seg litt tilbake til disse varme tider.

Bare i sykkelavstand fra huset mitt stod de eng på eng med cosmos hele måneden.

Er du en kid? Har DU lyst til å bli med på Club og henge med andre kids? Kom på Kids`Club på Mukonso!

To ganger i måneden er det Kids`Club på Munonoso. På programmet står sang, Bibelfortelling, aktivitet og snack-tid. Jeg er den heldige som får lære dem engelske sanger. I høst gikk det i «Hode, skulder, kne og tå», eller «Head, shoulder, knees and toes» som den går på engelsk. Selv om det å lære seg teksten er litt vanskelig, er det like gøy hver gang det går så fort at en knapt klarer å bøye seg ned til tærne før sangen er over.

Hver gang er det en ny aktivitet. Vi har grillet, pyntet pepperkaker, brettet origami og mye annet. I anledning Valentinsdagen denne uken, som er svært populær her i Japan, laget og pyntet vi sjokolade. Disse to finingene jobbet nøysomt for å få strøsselet på riktig sted.

Slik ble sjokoladene til Mei-chan:

Liker du gøye aktiviteter? Kanskje liker du engelsk? Og å høre bibelhistorier? Bli med på Kids´Club, da vel! Så synger vi «Head and shoulder» sammen.

Nyttårsmøte i Kashihara kirke.

Merk japanere i lusekofter. Norsk misjon setter spor.

Kjære familie, venner, bekjente og andre lesere. Jeg ønsker dere alle et godt nyttår!

For å gi dere en rask oppdatering, så har jeg hatt en veldig fin jul med mange hyggelige folk, og nyttårsuken har jeg vært så heldig å ha hatt besøk. Nå er ferien dog over, og det er tilbake til arbeidet. Noe jeg ser veldig frem til. Det blir godt å ta fatt på arbeidsoppgavene igjen, og krysser fingre i håp om et semester hvor japansken tas til nye høyder og hyppigere blogging.

Peace out.

I Kobe bor det over 1, 5 millioner mennesker. Og dette prefektet, Hyogo, hvor Kobe ligger og jeg bor, har 6 millioner innbyggere. Det er mange det.

I denne byen ble jeg født.

Dette er en artikkel jeg skrev for NMS U Magazin:

Det nærmer seg slutten på november måned, og det betyr at det er tid for basar i kirkene i Japan. Two down, one to go.

For flere av menighetene her er denne eventen nødvendig for å få økonomien til å gå rundt. Det koster å drive menighet, og jo færre medlemmer, desto mindre penger kommer inn i løpet av året. Det koster med strøm, vann, vedlikehold av bygg og å ha en prest.  I tillegg er basar en mulighet for menigheten å gjøre noe i fellesskap og styrke samholdet.

Basar er en staselig event, og krever innsats fra menigheten. Men basar her i Japan er ikke helt lik basarene i Norge med årer, loddbøker, fiskedam og lykkehjul. Her holder de seg til salget av kaker og brød, nyttig og unyttig nips, og mat. Japansk mat. De baker, samler, handler inn, steker og koker.

På lørdag var det duket for basar på Mukonoso. Eli og jeg fikk pakke inn kakene Dagny hadde bakt. Og det var ikke en mengde å skjems av. Jeg bøyer meg i støvet for bakemester Straume. Men her er det ikke bare kona som har talent. Mister Straume, John Olav, er til de grader fingernem. Han mekker og maler nisser og nissekoner, ostefjøler med dompapp og annet lystpetonte jule-effekter.

Neste basar på vårt basar-maraton var i Takarazuka. Her er det Mikaelsen-ekteparet som står i bresjen sammen med resten av menigheten. Her hadde Eli, Synnøve og jeg ansvar for stekingen av norske vafler. Men det er ikke vafler denne basaren er  kjent for. Nei, i tillegg til at de selger lopper, er den beryktet for sin gode Udon (tykke hvetenudler).

Siste økt i basar-maratonet skjer i Nishi-Nara kommende fredag, hvor Synnøve og familien Fjeld jobber. Forberedelsene er i gang, også hjemme hos meg. Gulrotkaka står i ovnen, og for min egen del kjenner jeg at magen igjen er klar for inntak av søtsaker på ekte norsk-japansk vis. Men jeg gleder meg også å møte enda et menighetsfellesskap som jobber sammen for å arrangere en slik festlighet.

Jeg liker å sykle. Og jeg liker sykkelen min veldig godt. Flaks.

Smak av barndom for 10 Yen.