I dag er det to uker til jeg forlater Japan. Det er både fint og veldig trist på en gang. Men før det har jeg lyst til å gjøre alt, se alt, spise alt, lukte alt, reise overalt og oppleve alt. Nå starter min dagbok for tiden frem mot avreise. Følg med!

I dag har jeg tilbrakt formiddagen på Shinsaibashi, mitt favoritt shoppe-sted. Der har de masse bruktbutikker og mange av mine favoritter. På brukten fikk heldige meg tak i to par Levi’s 501 til den nette sum av ¥4000, altså ca 240 kr. Og siden det var en torsdag formiddag og at det snart er 3 uker siden Forever 21 åpnet, prøvde jeg meg igjen for å se om det denne gangen var mulig å komme seg til kassen. Og siden det i dag bare var en 20 meter lang kø, til forbedring fra åpningsdagen da den minst var 100 meter lang x 2, våget jeg meg frem. Glede.

Jeg fikk også tatt meg en tur i kjøkken-gaten, hvor de selger masse japansk kjøkkenutstyr. Og vips. 2 sushi-boller. En til meg og en til min bror. Her fikk jeg skryt for japansken min. Nais!

Ellers for tiden så skifter de tak på kirken og på presteboligen her på Mukonoso for å unngå at det faller i hodet på dem. For det taket stod ikke særlig godt  til med.

Dagens japansk: natto, karé (japansk curry) og sashimi.

Været: Sol og over 25 grader, så jeg har spist is.

I morgen skal jeg stå opp grytidlig, ja til ca. før dere i Norge har lagt dere, for å lage bolledeig til English Cooking Class. Jeg elsker boller.

Talk to you later, xoxo
Hanna

På søndag var det siste gang i Sanda menighet for i år, og de hadde derfor stelt i stand lunsj og annet godt til etter gudstjenesten. Sammen med de i menigheten ble det en skikkelig fin formiddag. Som tidligere nevnt er jeg vokst opp i Sanda, og søndagene jeg har vært der i år har betydd veldig mye for meg. Jeg har fått tilbrakt tid med gamle familievenner som fortsatt går i menigheten. Samtidig som det er det fineste i verden å tilbringe tid sammen med dem, så byr det på mange utfordringer og frustrasjoner på grunn av språklige begrensninger. De har likevel bært over med meg, og vi har hatt mange gode stunder sammen.

Tamura-sensei, her med familien, er ferdig på prestestudiet, og har nå praksis i Sanda. Mie er fra Sanda og ble kristen gjennom engelsk-klasse og bibelundervisning hos mine foreldre. Hun var senere hjelper i menigheten da jeg var liten. De har noen nydelige barn, og er en super ressurs i Sanda menighet.

Å igjen skulle si farvel til menigheten og folkene der er fryktelig trist. Jeg opplever igjen hvor mye de og Japan betyr for meg. Det har vært spesielt å hatt dette året hvor jeg har vært her alene uten resten av familien min. Jeg har fått mulighet til å lære å kjenne dem som voksen, og vise dem litt av hvem jeg er nå. Og det er flott å se en så velfungerende og levende menighet. Hver søndag er de over 40 stykker, og har en fantastisk prest. Sueoka-sensei er en flott og morsom mann med et vamt hjerte og et stort engasjment.

Jeg gråt som vanlig en skvett, men vet jo likvel godt at dette er folk jeg møter igjen.

Som hør og bør i japanske kirker tas det fellesbilder. Jeg har i år blitt med på 3 slike i Sanda. Her er fra søndagen det var velkomst for meg i oktober.

Og når vi først er inne på Sanda, så kan jeg jo legge ut et digg bilde av meg i barnehagen. Dette er fra den årlige sportsdagen.
Gjengen i vår daglige barnehageuniform:

Paraply-utsikt.

Forrige uke hadde vi misjonærmøte på Hiruzen. Her er gjengen som jobber for NMS og Frikirken.

Japanske skoleelever på løpetur.

I går morges, 05.33, våknet jeg av en veldig alarm på mobilen. Samtidig gikk det opp for meg at sengen min ristet. Mobilen min gir meg nødsignal. Det er jordskjelv. Første reaksjon er: «Sjiiit. Det er jordskjelv! Dette må jeg huske følelsen av. Dette er jo litt spennende», og ble sittende og se på klærne gynge i skapet.

Heldigvis var ikke dette særlig stort. Det ble målt 6 på richters skala i Awaji, 20 km fra Kobe. Mellom 3 og 4 hos meg. Kraftig, men ikke ille. Dagen gikk ganske normalt for seg, med bare litt kluss i togsystemet.

Minner kommer tilbake fra jordskjelvet i Kobe i 1995. Hanna, 7 år, våkner 17. januar like før det store skjelvet slår til 05.46. Da også på Awaji. Da 7, 6 på richters skala, 6434 døde. Dog var jeg den morgenen langt fra sentrum, og opplevde ristingen i liten grad. 3 dager tok det likevel før jeg kom hjem til mor og far i Sanda på grunn av ødelagte toglinjer og veier. Jeg var i Kashihara hos Eli og resten av familien Tjelle i Kashihara og koste meg.

Litt rart er det at jeg er her 17 år etter, og igjen opplever jordskjelv i Kobe. Særlig også nå etter å akkurat ha vært i Tohoku og sett områder som ble ødelagt av jordskjelvet og tsunamien 11. mars 2011.

Les om mer om gårsdagens skjelv her:

http://www.japantoday.com/category/national/view/m6-quakes-hits-western-japan

I går var jeg oppe i Tokyo Sky Tree. Hele greia er 634 meter. Jeg var oppe i øverste dekk, altså 451 meter.

Det er helt crazy høyt. Og FOR en utsikt. En ser ut over en by hvor det bor nesten 40 millioner mennesker, altså verdens mest befolkede by.

Slik som dette så det ut i alle retninger, tett i tett med blokker og skyskrapere mye lengre enn øyet rekker.

På mandag reiser jeg til Sendai i Tohoku-området sammen med ekteparet Jørgensen, tidligere Japan-misjonærer. Vi skal ser på arbeidet som er blitt gjort, og som fortsatt gjøres i etterkant av  jorskjelvet og tsunamien som rammet området i mars 2011.

I tillegg skal vi ta Shinkansen opp. Og for meg er det første gang med dette superfete lyntoget! Og attpåtil tar jeg meg kanskje noen dager alene i Tokyo.

Jeg gleder meg til en ny uke.

I dag melder de tyfon. Eller nærmere bestemt om en halv time, melder den sin ankomst her i Amagasaki. Jeg tok meg en tur ut for å hamstre mat. Hvem vet? I worst case scenario må jeg holde meg inne opptil ett par timer.

Dette været betyr altså det at det som tidligere hang så fint oppe i trærne, nå snart ligger strødd overalt. Ja, sakuraen står for fall.

Det er sakuratid. Plommeblomstrings-tid. Blomstringstiden er kort, og regnet som har vært har gjort den enda kortere. Men jeg har fått nydt noe av det vakre synet. Det blomsterer over alt. Langs motorveiene, toget og elver. I parker, i byer og i hager. Det er så fint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Dette er tiden japanerne drar frem piknik-teppene og slår leir under trærne med god mat og drikke.

April betyr også starten på nytt skoleår. Skole- og barnehage-elever har hatt en liten ferie, før de nå begynner på nytt trinn. Her på bildet er vi tilbake i april 1993, da jeg begynte på siste trinn i barnehagen.

Synnøve og jeg tok en mini-ferie i Seoul. En kul by, fargerike keiserslott og billig shopping var noe av det vi opplevde.
Og for ikke å glemme sterk mat.

Det vi ikke forutså var at et land, kun en fergetur unna, kunne være så ulikt Japan. Folk, gater og mat. Flere ganger frustrerte jeg meg over telefonsnakk på toget, uryddige køer og over at servicen ikke var 100%. Og jeg innså at jeg er blitt frykelig godt vant med godt og effektivt system etter månedene her i Japan. For et land jeg bor i! Men Sør Korea. Kult sted. Mer liv og leven. Folk har følelsene litt mer på utsiden enn i Japan. Jeg har hørt av mens de i Japan griner med bøyd hode og hendene foran ansiktet, gråter de i Korea med ansiktet opp og helst med endel lyd. Ellers ser koreanere også annerledes ut enn japanere. Høyere, bredere, og en god del er nok mer beauty-operert.

Søndagen besøkte vi Yoido Full Gospel Church. En pentekostal menighet med en million medlemmer, og som har en kirke som rommer over 26 000 mennesker på en gang. Nest etter buddhismen er kristendommen den største religion i landet. Denne søndagen var en stor kontrast til gudstjenester her på Mukonoso med en gjennomsnitt på rundt 15 oppmøtte og salmesang til kassett. Det var kor på over 100 medlemmer, minst 4 fiolinister, 2 cellister, kontrabass, horn, obo og mye mer. Og tverrfløyte-solo. Mesteparten av gudstjenesten lå haka mi i fanget. Ja, av forbauselse.

Disse dagene i Seoul brukte Synnøve-chan og jeg på shopping, spising og sightseeing i ulike bydeler. Og vi tok selvfølgelig en tur opp til Seoul Tower og sveipet innom Gangnam. Ja, vi koste oss.

Sol, 19 grader, is og blomster. Her i Japan er det virkelig fint å være!

Våren nærmer seg med stormskritt. Noen dager i blant er det varmt, solen skinner og japan-luktene begynner igjen å kjennes. Det er en deilig følelse!

Etter noen dager innendørs grunnet artikkelskriving, var det i går godt å komme seg ut. Toya-sensei, min japansklærer, tipset meg om steder for å se på plommeblomstringen. Jeg valgte meg derfor ut et av stedene, og dro dit for å spise lunsj og nyte vårens fremspring.

Og når det først blomster holder det ikke med bare en blomsterdag. Neste tur går snart til Osaka castle.

Sushi, sushi, sushi. Hva er vel Japan mer kjent for i Norge enn sushi? Kanskje at de er det eneste landet som er bombet med atombomber? I flertall. Nei? Ninjaer og samuraier? Manga og Nikon? Nei? Biler?

Jeg holder en knapp på sushien.

Og når jeg skal ut og spise sushi synes jeg det er litt gøy å av og til få en opplevelse ut av det. Og da liker jeg særlig godt å gå på slik en sushi-bar som har sushi på bånd, eller sushi som roterer, hvis en oversetter det direkte på Google translate. «Kaiten-sushi», heter det her.

Er du heldig kan du få se på når sushien blir laget. Med flittige og raske hender blir de ferdige på null komma niks. Sushi med tunfisk, sushi med laks, sushi med tunfisk og majones, sushi med tempura, sushi med rå reke, fritert reke og kokt reke, sushi med blekksprut. Du roper, de lager.

Og vips! Der kommer sushien rullende mot deg, fersk og ubeskrivelig digg. Så kan den nytes til en kopp varm, grønn te.