På søndag var det siste gang i Sanda menighet for i år, og de hadde derfor stelt i stand lunsj og annet godt til etter gudstjenesten. Sammen med de i menigheten ble det en skikkelig fin formiddag. Som tidligere nevnt er jeg vokst opp i Sanda, og søndagene jeg har vært der i år har betydd veldig mye for meg. Jeg har fått tilbrakt tid med gamle familievenner som fortsatt går i menigheten. Samtidig som det er det fineste i verden å tilbringe tid sammen med dem, så byr det på mange utfordringer og frustrasjoner på grunn av språklige begrensninger. De har likevel bært over med meg, og vi har hatt mange gode stunder sammen.
Tamura-sensei, her med familien, er ferdig på prestestudiet, og har nå praksis i Sanda. Mie er fra Sanda og ble kristen gjennom engelsk-klasse og bibelundervisning hos mine foreldre. Hun var senere hjelper i menigheten da jeg var liten. De har noen nydelige barn, og er en super ressurs i Sanda menighet.
Å igjen skulle si farvel til menigheten og folkene der er fryktelig trist. Jeg opplever igjen hvor mye de og Japan betyr for meg. Det har vært spesielt å hatt dette året hvor jeg har vært her alene uten resten av familien min. Jeg har fått mulighet til å lære å kjenne dem som voksen, og vise dem litt av hvem jeg er nå. Og det er flott å se en så velfungerende og levende menighet. Hver søndag er de over 40 stykker, og har en fantastisk prest. Sueoka-sensei er en flott og morsom mann med et vamt hjerte og et stort engasjment.
Jeg gråt som vanlig en skvett, men vet jo likvel godt at dette er folk jeg møter igjen.
Som hør og bør i japanske kirker tas det fellesbilder. Jeg har i år blitt med på 3 slike i Sanda. Her er fra søndagen det var velkomst for meg i oktober.
Og når vi først er inne på Sanda, så kan jeg jo legge ut et digg bilde av meg i barnehagen. Dette er fra den årlige sportsdagen.
Gjengen i vår daglige barnehageuniform:
BeyondHipster 
Solveig
/ 16. mai 2013Så spennende å lese om!